Fra Gud til fuck

Vi lærer tidlig at noen ord er mer forbudt enn andre. Rundt treårsalderen elsker små barn å si tiss, bæsj og promp fordi voksne reagerer med å si fy og vise at det er noe som vi helst ikke snakker om. Når vi blir større, bruker vi ofte banneord for å få oppmerksomhet.

I Norge har vi hatt kristen (stats)kirke i nærmere tusen år, og budene der har vært styrende for vår mening om rett og galt. Det andre bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, altså at vi ikke sier det uten at vi ber til Gud. Å bruke Guds navn som uttrykk for følelser er forbudt, og et slikt forbud kalles et tabu. Veldig mange banneord i norsk bryter med det tabuet, som når vi nevner Gud eller sønnen Jesus, moren Maria eller selve Himmelen for å forsterke våre egne ord.

Gudameg, Jøssenam (i Jesu navn), Mamma mia (Maria mor), Herren fryde meg (eller hæren fløtte meg, som det senere ble forvandlet til), var veldig stygge banneord da besteforeldrene eller oldeforeldrene dine var unge, og de kunne få straff av presten eller andre maktpersoner. Slik er det ikke lenger. I vår tid er slik banning blitt nesten «lov», rimelig nok fordi kristendommen ikke er så viktig for storsamfunnet lenger, og statskirken ble opphevet i 2012.

Blir man sint eller oppgitt i dag, påkaller mange heller de onde maktene: Faen (fanden, som, egentlig betyr ‘fienden’, det vil si den onde makt. Andre navn er Satan (djevelen), svarte helvete, jævlig (djevelsk) blant mange andre uttrykk. Disse ordene har i minst hundre år vært de sterkeste og mest brukte banneordene. Vi bruker dem når vi er sinte, trassige, irritert eller veldig overrasket, selv om vi vet at de er stygge. Slik banning viser at vi er litt ute av kontroll, eller at vi prøver å få oppmerksomhet.

Men nå på 2000-tallet har også disse ordene blitt mindre tabu, og da må vi finne nye og sterkere banneord. De låner vi gjerne fra engelsk, som fuck, og andre som omtaler sex eller avføring og ellerannet mindre trivelig. Ofte sier vi også de tradisjonelle banneordene på engelsk, som Gosh, damn, Jesus [dsje:sez].

Det er altså meningen at banneord skal sjokkere, så når ordene har blitt vanlige og mindre tabu, må vi finne nye ord. Det blir spennende å se hva slags ord vi skal bruke som banneord når ordene vi bruker i dag, mister effekten. Det er som regel ungdommen som kommer med nye ord, så følg med på hva du og vennene dine sier når dere banner!

Refleksjonspørsmål:

• Hva synes dere skal til for at vi skal kalle et ord for et banneord? Er tiss, bæsj og promp banneord?
• Hva vil det si at noe er tabu?
• Hva synes dere om banneordene som var vanlige da besteforeldrene og oldeforeldrene deres var unge? Mener dere at «mamma mia» er et banneord i dag?
• Hva kan være grunnen til at man sier «faen», og ikke «fanden?»
• Kan dere prøve å finne ut hva «søren» egentlig betyr?
• Hvorfor har det vært vanlig å bruke banneuttrykk som inneholder Guds navn?
• Hvorfor bruker vi engelske banneord når vi skal banne?
• Hvorfor endrer banneordene seg?